Jeg undrer meg stadig….og tenker mye på hvorfor jeg blir så sint på barnevernsansatte, hvorfor dette sinnet som får meg til å eksplodere??

Svaret er jo simpelthen enkelt…

Det er for at jeg føler at de gjør en simpel jobb rett og slett.

Vi er da voksne mennesker, som faktisk krever * respekt * på lik linje med alle andre mennesker på denne jord.

Vi gjør en jobb, hvær dag, i mitt tilfelle har jeg hatt tre barn med særskilte behov, og de som vet noe om hva det inneberer, vet også hvor stor oppgave dette er.

Da jeg fikk barn første gang var jeg bare 18, ikke tenkte jeg på å velge partner som hadde * gode gener *heller ei hadde jeg kunnskap om barn med særkilte behov,ikke noen uttdannelse som gav meg den kompetansen bv sier vi foreldre må ha for å ha slike barn….ps- tror noen at de stiller slike krav til forsterforeldre …nei!

Jeg har mange ganger tenkt litt omvent på dette….
det er så som så at jeg selv har valgt å få 5 barn…
og kanskje de annsatte i barnevernet ikke har barn selv…eller noen har jo adoptivbarn….eller egene barn.

Men jeg ville sett de gjøre det samme som jeg gjør hver dag, og jeg ville sett om de klarer det noe bedre….??

Grunnen til det store sinne mitt er måten de behandler oss foreldre på….om man har barn med særskilte behov, og blir sliten, og må ha hjelpetiltak, som i hovedsak ikke skulle gått gjennom barnevern, men kommunens helse og sosial avd…

Så blir vi dømt på samme paragrafer som det en som faktisk HAR MISSHANLET ET BARN blir?
Og fratatt barna på samme paragraf.

Dette er det som gjør meg så sint!

De prakker på meg en slik avgjørelse, når alt det jeg forsøker å gjøre er å hjelpe mitt barn til et bedre liv.

De trer neddover ørene på meg, diagnoser som er fastsatte av fastleger og sosionomer, for å få en unskyldning for å ta mitt barn.

Og her må vi sitte og akseptere at de flytter barna ut av hjemmet, uten et eneste hjelpe tiltak i hjemmet!

• For så å ødelegge barna, tilbakestille utvikling, ødelegge alle deres potensialer,
  og ta fra de den beste forutsetningen for å lykkes, for det beste et slikt barn har er – trygghet – rutinene som de er vant med – de tåler ikke forandringer – det beste til å gi disse barna det sistnevnte er jo akkurat deres foreldre * !

For slike barn kan en adskildelse fra foreldre bli katastrofale!

De kan utvikle tilleggsproblemer, som er allvorlige!

Når jeg ser på min sønn….som har et kromosom avvik, som en tourettes syndrom/asperger syndrom….som er det nermeste både jeg og leger kan komme en mulig diagnose….uten at kommunen er villig til å la han bli uttredet…på grunn av at han lærer så godt visuelt??
Hallo….hvor er kompetansen?
Det er jo nettopp visuelt en med disse syndromene lærer best!!!

Fra denne historien til en nesten lik historie…

Jeg har en tante…
Hun har en sønn som i dag er over 20 år….
Da han begynte på ungdomskolen i denne kommunen som jeg bor,sente skolen bekymringsmelding til bv, på grunn av at de trodde denne gutten var understimulert i hjemmet, og at det moren prøvde og si bare var tull….

til slutt da bv, hadde tråkket lenge nok på henne bestemte hun seg for at her nytter det ikke….
De gikk så langt * så og si * at hun var helt utslitt….

Hun flyttet til en annen kommune for å få gjennomført en uttredning for sin sønn…
Og det fikk hun!

Denne gutten kom tilbake med diagnosen * Williams syndrom *

Er det virkelig mulig….å få forståelse for….at de som er skapt annerledes også har krav på å få vokse opp med lik verdighet, lik medmenneskelighet, lik behandling som de andre barna …..

Det er urtolig hvor lite forståelse det er for at vi som er foreldre til disse barna, elsker også disse like mye som vi elsker et normalt barn!!
Og kanskje mere ….fordi de har noe vi skjeldent ser hos et vanlig barn….og dette noe kan bare de som har hatt slike barn forstå, for det må sees og oppleves…..det er forferdelig vanskelig å forklare dette spesielle ved dem, for det er så mye.

Grunnen til at jeg i dag ikke klarer å samarbeide med bv, er sansynligvis for at de tramper ned alt jeg har bygget opp, av kunnskap, erfaring, og glede ved å se mitt eget barn utvikle seg bra!!

Alt dette som jeg og mitt barn har kommet over av hinder, alt som vi sammen har bygget opp….det bryter de ned!!

• De tar fra meg verdigheten * med å si til meg at dette har jeg ikke en sjans til å klare…..å så plasserer de barnet hos vilt fremmede mennesker, som aldri har noensinne vært i nærheten med å takle dette barnet???

Det de forteller meg er ….du skulle vært utlært før du fikk barn.
Eller du er ikke kompetent til å ha barn.
Bare friske barn.

Jeg har født 5 barn, og alle barna er like mye verd, jeg er like glade i dem og jeg vil det beste for alle 5.

Selv om de på veien gjør feil, og det blir konsekvenser av det, så ser jeg at de etterhvert lærer av det….men en erfaring har jeg gjort meg…..de utvikler seg ikke bedre i plasseringer gjort av barnvernstjenesten…..livet må leves for at man skal høste erfaringer…for å kunne lære et barn og om et barn skal kunne utvikle seg….må * Trygghet * være det første skrittet før dette kan lykkes.

Barn er trygge hjemme hos mor og far.
Om det er feil eller mangler i et slikt hjem, så er det mulig å rette opp hvis en har litt innsikt, og en smule empati for å kunne se at foreldre av og til er så sliten at de går på de ekstra resurser….som bare ekte foreldre har ….det er et instinkt!

Det er ingen….* INGEN * fosterforeldre som har instinkt til å kunne arbeide på * overtid * med egene ressurser for andres barn.
Og de får de rettigheter – som går langt over det en mor og far får tilbud om i hjemmet.

hvorfor er jeg så sint på barnevernet???

Jo fordi de sitter der og gjør seg til doms over andres liv, uten å blunke.

Finn en eneste god grunn til at jeg ikke skal være sint!!

Jeg føler meg som en forbryter……men unskyld meg….jeg føler jeg er blitt straffet for å prøve å få hjelp til mitt barn…..

Og når jeg sitter med en slik følelse…..hvordan følelser sitter da mitt barn med??

For om jeg føler jeg blir straffet….

Hvordan tenker mitt barn det som mister alt…..absolutt alt!

Hvordan skal han klare å forstå dette???
Gråten kommer aldri til å stilne….
Han må forlate hele sin familie, hele sitt enorme nettverk…vennene som han har lekt sammen med fra han gikk i barnehagen….nå er de 10 år….
han må si adjø til sin bror på 8 år….som han har krøpet på gulvet med….som han har hatt ved sin side når andre ikke skjønte hva han sa, på grunn av fonologisk dyspraksi (samme ordletningsvansker som en som har hatt slag eller drypp)
Den yngre broren skjønte hva han sa….når ingen andre gjorde det….

I dag er språket bra.

De har bygget hytte sammen, sovet i samme seng bestandig, vi har prøvd med at de skulle ha hvert sitt soverom….men ikke en eneste natt har de klart å ligge hver for seg….
de drar på fisketurer sammen, for vi bor slik til, at vi ser bekken fra stuevinduet….

Begge får det tøft…..denne adskildelsen….vil bli vond for mange….

Og til tross for mange som sier at han har det supert hjemme, supert på skolen her,skolen her vi bor er bare helt enorm..de har alltid fulgt han opp….

og til tross for at han har stor fremgang…..

Så har altså bv, tenkt å ta fra han alt dette …..på grunn av antakelser!!

Ikke …..Aldri…..spør meg hvorfor jeg er sint…..de som har lyst til å spørre om det hold heller kjeft….dere har tydeligvis ikke skjønt at de er på tur til å rive ut hjertet mitt!!!!